Blast from the past

Dere kjenner følelsen? Når du i et glimt skimter noe som får blodet i årene dine til å fryse, grisebusta til å reise seg bemerkelsesverdig og pupillene til å anta tinntallerkenproporsjoner? Veldig ubehagelig. Det skjedde meg på supermarkedet i dag. Plystrende og glad gikk jeg mellom hermetiske joikaboller, pepperkakedeig og sukkerkulør som nå heter sukkerkulør og ikke Negro, av politiske årsaker. Jaja. Skal jo innrømme at jeg også synes det ville vært kjipt og nedlatende om klorin begynte å hete Blekansikt eller Fjellape eller noe i den gata. Men det var ikke sukkerkuløren som skulle under lupen i dag. Etter at småtten hadde fått lov å fylle handlevogna til randen med E-stoffer og sikkert til og med palmeolje, bevare meg vel, durte jeg i vei mot frelsen: kassa. I 30 km/t for å snike meg foran dama med TO unger til å fylle opp kørja med xanthangummi og aspartam. Ja. Det var da høyre del av mitt høyre øye oppfattet en gruelig retro og forlengst fortrengt vare i RIMIs bugnende SPA-avdeling, spekket med Spenol og Catzy stylingprodukter (til sarte sjeler blant mine kvinnelige lesere: slutt å lese her. Eller ta litt sprengstoff under tunga.)

Saba-fucking-self-sit, faktisk! Snart møter man vel sprell levende Tyrannosaurus Rex og mammuter i gata også! Det var i de dager at Kurt Cobain tok reper´n at jeg satt et par timer på do før jeg fikk kvinnet meg opp til å rope til min mor at jeg nå - rent hypotetisk - kunne få barn med Kurt Cobain. Hadde det ikke vært for at han var dau. Og at jeg nok ikke hadde hatt sjans uansett, jeg var virkelig et fint lite estetisk syn på den tiden. Uansett, min mor trådte ilende til og gjorde gode miner til slett spill - dette skulle vi ordne så fint, atte, det var nå bare sånt som skjedde, ingen fare, jeg skulle bare ikke bekymre meg. Og dro fram redningen. Som på den tiden altså var Saba Self-Sit. Ingen over, ingen ved siden. Ingen under, heller. Det var bare Saba Self-Sit. Jeg visste ikke hvilke umenneskelige lidelser jeg sto overfor de kommende årene, før bevingede varianter av sorten skulle gjøre sin entré i Indre Enfold hvor jeg bodde.

Dette, folkens, dette var verre enn kviser og kjærlighetssorg og det å ikke bli bedt opp av Prince Charming til siste dans, men heller måtte ta til takke med Mr Computer Nerd with terrible Acne. Saba var døden. Dere som ikke har hatt den tvilsomme ære av dette bekjentskapet kan jo gjøre et forsøk der hjemme: prøv å legge en lecastein i trusa og gå med det noen timer. Just like that. Ikke bare fikk man en mistenkelig hjulbeint gange med den gigantiske mursteinen mellom beina, ikke bare så det i de tights-tider ut som man hadde gjort i buksa når man ble nødt til å bruke svineriet, men det...ehh....var ikke så veldig self-sit. Det var mer som self-slip, det likte ikke å befinne seg i midtlinjen, men snarere slitsomt nært ett av dine to Stine Stankelbein-lår. Saba Self-SLIP var ganske enkelt konstruert for å minne deg på, hver jævla time, hver jævla dag i den jævla uka faenskapet varte (beklager språket, men dette er faktisk en hjertesak, og jeg blir svimmel av beundring når sinte demonstranter bruker hard verbal skyts), at du nå var i fruktbar alder. Jævlig slitsomt. For å si det pent. Særlig siden jeg ikke hadde tenkt å benytte meg av den biologiske muligheten på daværende tidspunkt. Eller i særlig nær framtid.

Så dere kan jo tenke dere at turen til butikken ble litt å rippe opp i gamle traumer. Jeg hadde sant å si tatt det bedre om Bob fra Twin Peaks hadde tittet fram mellom kålrabien og løken. Og det sier kanskje litt. Denne kvelden har gått med i undringens tegn. Hvem i huleste heiteste svarteste H bruker Saba fortsatt? Meninger om saken mottas med takk.